Seirende og for å seire

Seirende og for å seire!

God påske!

Påskefeiringen og påsketiden gir av flere årsaker grunn til ettertanke. Ikke bare fordi påskens dramatiske hendelser den gang også har konsekvenser for oss som lever i dag, men fordi det har konsekvenser for en hel verdens befolkning helt inn i evigheten. Påskebudskapet stiller deg på valg om hva du vil bruke livet ditt til i all evighet! Ditt forhold til den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus får avgjørende betydning fra i dag og til evig tid.

Av en eller annen grunn, kanskje fordi jeg er født på en Palmesøndag, har jeg alltid vært mest opptatt av den seirende Kristus, og da spesielt den Kristus som skal komme igjen som Seierherre. Hos profetene skildres denne seirende Kristus på to helt forskjellige måter, nemlig som en lidende tjener og som en seierrik konge, Herrenes Herre og Kongenes Konge. Eller sagt med andre ord: som Lammet og som Løven.

I det gamle Israel hadde det ved begynnelsen av vår tidsregning allerede i flere hundre år vært en sterk Messiasforventning. Det var derfor ikke uvanlig at det oppsto egne religiøse bevegelser hvor forventningsaspektet var det helt dominerende. En av de viktigste av disse var Qumran-sekten – den med de berømte Dødehavsrullene. Men til tross for denne forventningen og de religiøse ledernes kunnskap om de to tilsynelatende forskjellige sidene ved Messias, var de ikke i stand til å kjenne Ham da Han kom. Plutselig virker det som all kunnskapen om den lidende tjener var som blåst bort, og – dessuten: dersom Han kom som konge, var Han jo en trussel både for dem og for de romerske herskerne. Dermed oppfyller jødene, uten å være helt klar over det, en viktig del av Guds frelsesplan, og skaffer seg en plass i verdenshistorien som de senere har fått gjennomgå for. For selv om folket og deres ledere hadde forskjellig motiv for å kvitte seg med Jesus, ble resultatet det det måtte bli.

”Kjærlighet gjør blind,” heter det, men jeg tror nå at også forventning kan ha noe av den samme effekten. Du har kanskje selv opplevd skuffelsen over at det som skjedde ikke sto i forhold til det du forventet? Kanskje hadde noen til og med fortalt deg hva du burde forvente, men dine egne forestillinger tok så overhånd at du ble skuffet over det som virkelig skjedde? Eller du hadde lest en god bok, og så filmen etterpå – og ble kjempeskuffet? Kanskje slik med noen av jødene også? Alle kjente godt til profeten Sakarjas profeti, slik Matteus har gjengitt den, riktignok ikke helt 100% ordrett: ”Se, din konge kommer til deg, ydmyk, ridende på et esel, på trekkdyrets fole.” (Matt 21.5) Men når det er en frigjøringskonge en venter på, en som skal gjenopprette Israel, befri folket fra undertrykkelse og føre riket tilbake til gammel storhet – og vel så det – er det klart at skuffelsen måtte bli enorm. Jesus lignet ikke mye på den krigerkongen folket ventet på!

For profetene skriver også om en slik konge, så forventningen var ikke helt bak mål! Da profetene fikk sine budskap, handlet det også om en konge som skulle komme og seire over alle konger i verden, og virkelig gjenopprette Israel. Og denne kongen skal komme – helt sikkert! Det hele må bare skje i riktig rekkefølge og til riktig tid. Og i spørsmålet om rekkefølge og tid er Faderen helt suveren. Dette vet vi ut fra flere utsagn av Jesus: ”Men den dag og time kjenner ingen, ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, men bare Faderen.” (Matt 24, 36) og ”Våk derfor, for dere vet ikke dagen eller timen.” (Matt 25.13) Heller ikke profetene fikk helt klare og forståelige tidsperspektiver å forkynne, bare noen hint om tegnene som skulle skje i tiden. Selv Jesus er ikke mye mer konsis når Han lærer oss om dette. Men Han er ganske klar på hvilke tegn som skal gå forut for hendelsene i de siste tider. Likevel kommer vi ikke forbi at når det gjelder historiens gang, er Herren rett og slett helt suveren. Det har Han vist gjennom det som er skrevet i Bibelen og ved det som har skjedd etterpå – ja, lenge etterpå. Profetiene i GT har vel faktisk aldri vært så aktuelle som i dag! De mektigste oppfyllelsene av profetiene har nettopp skjedd i løpet av deres og min generasjon. Uten sidestykke er gjenopprettelsen av staten Israel, som har en helt spesiell funksjon i profetiene om endetiden.

Og nettopp dette er det som opptar meg mest: Vi lever i det som Bibelen omtaler som ”de siste tider”. Verdens historie går mot sin fullendelse. Dette betyr at Jesus om ikke lenge kommer igjen – denne gangen som Seierherren! Første gangen Han kom, kom Han ydmyk og ridende på et esel, og Gud lot verdens herskere tilsynelatende seire over sin Sønn. Ikke slik neste gang! Da kommer Han som Kongenes Konge og Herrenes Herre! Da tar Herren et endelig oppgjør med verdens herskere og syndens krefter, til sist satt i system og påtvunget alle av Djevelen og hans lakei, Antikrist. Kristi seier blir voldsom og endelig! Og det beste med alt: Vi skal få være hos Ham for evig og alltid! Men hør nå forskjellen i forhold til inntoget i Jerusalem for snart 2000 år siden: ”Da så jeg himmelen åpen, og se: Der var en hvit hest! Han som red på den, heter "Trofast og Sannferdig", for han dømmer og kjemper rettferdig. Hans øyne er som flammende ild, og på hodet har han mange kroner, og han bærer en innskrift med et navn som bare han selv kjenner. Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er "Guds Ord". Himmelens hærskarer følger ham på hvite hester, kledd i fint lin, hvitt og rent. Og ut av hans munn går det et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den Allmektiges harme. På kappen hans, ved hoften, står det skrevet et navn: Kongenes Konge og Herrenes Herre.” (Åp 19, 11-16) Dette er seierens og gjenkomstens Kristus. Det er denne Kristus vi venter på!

Dette er den samme Kristus som døde på korset for å sette deg og meg fri fra syndens og Djevelens makt. Det er viktig å holde fast på dette, og ikke miste dette av synet. Men det er også viktig å ikke fortape seg så i korset og forgangen historie at vi glemmer å snu nesa den rette veien og gå framlengs inn i framtida. Jeg er opptatt av at vi har masse å lære av historien, og det er mye der vi må ta vare på, fordi mye av det som skaper framtida nettopp ligger i og er et resultat av fortida vår. Men det viktigste historien har å fortelle oss som kristne, er at Jesus skal komme igjen, og at vi skal få lov til å vente på det med lengsel og glede. Det er denne lengselen og forventningen som gjør at jeg overlever! Det er denne lengselen og forventningen som gir meg frimodighet til å stå her og forkynne dette glade budskapet for dere i dag, akkurat som det har drevet mange hellige til alle tider til å gjøre sin innsats for at budskapet skal nå like til verdens ende, slik Herren har befalt oss. Denne lengselen og forventningen var noe av hovedessensen i de første kristnes budskap, og ga grunnlaget for en eksplosiv vekst.

Det å være en kristen, er å leve i spenningsfeltet mellom ”enda ikke” og ”Se, Han kommer snart.” Og at det er vel verdt å vente på, vet vi av alle de løftene både profetene, Jesus selv og apostlene gir oss om det. Først om de tusen fredfulle år hvor denne verden styres av den rettferdige Kongen, og etter det aller siste oppgjøret og dommen, på en ny jord i evighet sammen med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Jeg gleder meg til å kunne lovprise Herren i all evighet uten at synden og fysiske begrensninger som tid og rom skal stoppe meg! Det Guds Ord som er tilgjengelig for oss, sier ikke mye om dette, bare nok til å gi oss forståelsen av at dette virkelig er noe å trakte etter og se fram til!

Åp 21, 1-7 er desidert et av mine favorittsteder, og jeg har lyst til å dele disse kjente versene med dere: ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: "Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte." Han som sitter på tronen, sa da til meg: "Se, jeg gjør alle ting nye." Og han la til: "Skriv det ned, for dette er pålitelige og sanne ord." Deretter sa han til meg: "Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Den som tørster, vil jeg la drikke av kilden med livets vann for intet. Den som seirer, skal få dette i arv, og jeg skal være hans Gud, og han skal være min sønn.”

Jeg gleder meg vilt og hemningsløst til å få være med på dette, og jeg må være så ærlig å innrømme at det er denne delen av Bibelenes budskap som er drivkraften i mitt liv. Dette er målet for min tro. Det er hit jeg ønsker å ha med alle mine venner. Jeg skulle bare ønske meg enda større frimodighet til å be dem med, slik at jeg med frimodighet kan tre fram for Guds trone og få høre fra Herrens egen munn at jeg i hvert fall har prøvd å gjøre min del.

Men det som plager meg, er at vi lever i en kirkevirkelighet hvor vi er så opptatt av startpunktet at vi er i ferd med å miste målet av syne! Paulus taler flere steder om kristenlivet som et løp på en idrettsbane – og akkurat det vet vel jeg det meste om! For etter starten er det kun én ting som teller: å komme til mål – og helst å komme først. I det øyeblikk jeg har forlatt startblokkene, snur jeg meg ikke igjen for å sjekke at de fortsatt er der. Da er det full fokus på målet der framme. Det er dumt å løpe baklengs for å passe på at startblokkene fortsatt ligger trygt, eller å være mer opptatt av hvor konkurrentene befinner seg enn av hvor målet er! Slik er det med det å være kristen også: Det tomme korset og den tomme graven er startstedet for troen min, men vi må huske at Jesus er ikke lenger der – korset er tomt og graven er tom. Jeg må ikke bli så opptatt av kors og grav at jeg glemmer at det er framover mot målet jeg skal: Hjem til Guds rike – til min Fars hus – der hvor det er mange rom – der hvor Jesus er! Det er mitt oppdrag å sørge for at så mange som mulig finner startpunktet, slik at de kan begynne å løpe den riktige veien på den riktige banen – framover mot målet!

Måtte Herren selv gi oss kraft og styrke til å holde ut, slik at hver enkelt av oss kan bli bevart i troen og nå fram til målet og ta del i seieren sammen med den seirende Kristus, Kongenes Konge og Herrenes Herre. Det er Guds vilje at vi med glede og lengsel, frimodighet og forventning skal kunne stemme i med apostelen Johannes i hans konklusjon etter å ha vært vitne til de utrolige begivenhetene som skal avslutte verdenshistorien: ”Amen. Kom Herre Jesus.”

Vår Herre Jesu Kristi nåde være med alle.