Forkynnelse på avveier

Forkynnelse på avveier?

”Hva er det viktigste i kristendommen?” Jeg har vært så slem å stille dette spørsmålet til mange av mine venner den siste tiden. Og svarene er forholdsvis entydige: Jesus døde for meg og stod opp fra de døde som seierherre over synd og død. Overraskende for mange svarer jeg bare: ”Ja...?”. Da forter de seg å svare noe om at himmelfarten jo også er viktig....

Det slår meg hvor mange kristne – og hele kirkesamfunn – som går baklengs inn i fremtiden! Vi går der med blikket godt festet på korset og den åpne graven, og fortaper oss i det – men det skjedde jo for to tusen år siden!

Misforstå meg rett; selvsagt er dette viktig! Men dette er ”bare” det historiske grunnlaget som vi har med oss for å kunne se framover, nemlig mot det endelige resultatet av det som skjedde den gangen: Jesu seierrike gjenkomst i herlighet!!! Altså: Kors og åpen grav er det grunnlaget vi har i ryggen for å kunne se framover. Som Paulus sier det: ”Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet og den seierspris som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus.” (Fil. 3.13b-14) I 1. Kor. 9.24 bruker den samme apostelen bildet om en idrettsmann som løper mot målet for å vinne seiersprisen. Jeg har lyst til å komplettere det bildet litt: I mine yngre år var jeg selv aktiv friidrettsmann, og vet noe om hva Paulus snakker om. Når du løper der side om side med konkurrentene, hender det du får lyst til å kaste et blikk til siden for å finne ut hvor de er i forhold til deg. Men i det øyeblikket du gjør det, har du tapt! Da tar du konsentrasjonen bort i fra målet, og taper verdifull tid – ja, ofte så mye at du blir taperen i stedet for vinneren! Det skal ikke store fantasien til for å forstå hvor håpløst det vil være å løpe et slikt løp baklengs! – Grunnlaget for seieren legges i treningsøktene, men når konkurransen er der, nytter det ikke å løpe baklengs og se tilbake på all treninga som er nedlagt. Da går løpet bare én vei: framover – og det er det som ligger foran som teller.

Slik mener jeg det har seg med vår kristne tro også: Korset og den åpne graven, budskapet om kjærligheten og forsoningen, er der, - men det er historie – det er grunnlaget som er lagt for det som ligger foran oss. Derfor må vi ikke fortape oss i kors og grav, men snu oss og vende blikket mot målet: Jesu gjenkomst. Hadde ikke korset og den åpne graven vært der, ville det heller ikke ha vært noen Jesus til å komme igjen...

Det bør ikke herske noen tvil om at etter to tusen år med ventetid, er vi nå med sikkerhet nærmere enden enn noen gang tidligere. Da er det virkelig et paradoks og et tankekors at nærforventningen om Jesu gjenkomst knapt har stått så svakt i menigheten i hele kirkens historie. For å si det på en annen måte: Når hørte du sist din prest eller pastor tale om de siste tider og Jesu gjenkomst?

Jeg tror mye av vegringen mot å tale om dette grunner i en forferdelig misforståelse om at dette dreier seg om å forkynne redsel og gru, dom og død, og at en da vil støte folk bort. Men dette er en fullstendig misforståelse av temaet, selv om dom og død godt kan bli utfallet av et liv i synd og umoral. Tvert imot, er dette forkynnelse til glede, håp og forventning! Jesus sier at når vi ser de riktige tegnene i tiden, skal vi løfte våre hoder og se etter ham. Tegnene i tiden kan nok skremme oss, men for den som kjenner Jesus, er det ikke farlig at han kommer og henter sine venner – det blir bare kjempebra!

En annen grunn til vegring, kan være redselen for å feiltolke tidens tegn, og dermed havne i samme grøft som en anklager en del frikirkefolk for, nemlig spekulasjoner og svermeri. Jesus sier jo helt klart at dagen og timen kjenner ingen, uten Faderen. Og det er sant! Men samtidig gir Jesus oss klar beskjed om at visse tegn skal gå forut for hans gjenkomst, og han maner oss til å holde øye med disse tegnene, slik at vi kan være beredt. Hva er vel mer rett og riktig enn at nettopp våre hyrder – de som har brukt år av livet sitt på å studere Guds ord – skulle være de første til å lære oss hva vi skal se etter, til å tyde hendelsene?

Det kan nok også være at skuffelsen over at det ikke har skjedd noe på to tusen år, kan være en tredje årsak til at en ikke helt tør å ta denne viktige delen av Bibelens forkynnelse på alvor – det har jo tross alt ikke skjedd noe på disse årene. Så i stedet for å bruke det til å oppildne menigheten, blir det en sovepute – det skjer vel ikke noe på en stund enda heller... Misforståelsen her bunner i at når Jesus taler om at hans gjenkomst skal skje plutselig, - noe en også i den tidligste menighet tolket som at han skulle komme igjen den dag i morgen, - betyr dette nettopp ikke at han nødvendigvis kommer tilbake straks. Likevel er det en klar oppfordring til å være beredt, om det så skulle drøye litt.

Jeg tror at blant annet disse faktorene er avgjørende, sammen med at dette ikke er god ”prekenskikk”. For å sette det på spissen: Kanskje dette avslører for mye om predikantens eget forhold til Herren og Herrens ord – om vedkommende virkelig tar Ordet på alvor? Eller avslører ulysten til å preke over temaet rett og slett mangel på kunnskap?

Logisk nok, blir det heller ingen hemmelighet at dette får konsekvenser både for mitt syn på Israel som en hovedbrikke i frelseshistorien – også i ”innspurtfasen” – og mitt syn på når og hvordan Bibelens tusenårsrike blir en realitet. Dette betyr at den som skal forkynne disse ting, må ha avklaret sitt forhold til i hvilken rekkefølge de siste hendelsene vil skje i denne verdens historie. Stikkord her er bortrykkelsen av menigheten (Jesu venner), den store trengsel, Antikrists verdensherredømme, det endelige oppgjøret, Jesu gjenkomst i herlighet, tusenårsriket, satans ”siste sprell”, den nye himmel og den nye jord. Hver for seg spennende teologiske temaer, og til sammen det aller viktigste for oss som kristne – og satt i det rette perspektiv: både til trøst og oppmuntring!

Min oppfordring er derfor ganske enkel: La oss ta opp igjen dette forsømte temaet i våre studier og vår forkynnelse – la oss ikke lenger skjule dette viktige perspektivet for våre menighetslemmer, men la dem få se hvor store ting de er med på! Det setter desidert kristenlivet i et nytt perspektiv: Ledet av Den Hellige Ånd framover mot målet, fram til oppstandelsens dag, fram til den endelige seieren sammen med Jesus Kristus – det vi egentlig alle håper på og lever for! La oss få med fler!