For en tid tilbake hadde jeg en samtale med et par israelske venner. Det var egentlig en spennende samtale om situasjonen i Israel. Mine venner fortalte om en livssituasjon som var utrolig langt unna det vi erfarer i vår stille krok av verden. De var også ganske klare på at norske og andre statsledere som vet så inderlig vel hva som skal til for å skape fred i Midt-Østen, først burde bo der en stund, slik at de virkelig kan kjenne på kroppen hva det vil si å leve i daglig angst og utrygghet for nye terrorangrep. Selv i Tel Aviv og Haifa kan en ikke være trygg, fortalte de - noe som virkelig har blitt bevist de siste dagene.
Men det var særlig én bemerkning som fanget min interesse, og som jeg har stoppet opp ved. Det var Ze’ev som uttrykte følgende: ”Det eneste vi ønsker, er å være som alle andre folk.” Jeg syntes jeg hadde hørt noe liknende før – at dette var en gjenklang av en uttalelse fra eldgammel tid. Og ganske riktig: i 1. Samuelsbok 8 fant jeg det. I dette avsnittet ber israelittene profeten Samuel om å innsette en konge over dem. Og begrunnelsen? ”Det har jo alle de andre folkene.” (v. 5) og: ”Vi vil ha det som alle de andre folkene.” (v. 20) Historien forteller at Samuel ble veldig opprørt over dette, men at Herren ber ham om å lyde folket. ”For det er ikke deg de har forkastet; det er meg de har forkastet og ikke vil ha til konge over seg,” sier Herren (v. 7b).
Jeg tenkte i mitt stille sinn at ja, det er jo nettopp dette som er problemet, både nå og i gammel tid: "Vi vil ha det som alle de andre folkene.” Kontrasten blir nærmest øredøvende når vi sammenligner med Herren som velger seg ut Israel blant alle folkeslagene på jorden: ”Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud.” (2. Mos. 6,7), og som Herren gjentar i 2. Mos. 19,5: ”Dersom dere nå vil lytte til mine ord og holde min pakt, så skal dere være min eiendom framfor alle andre folk...” Nettopp denne utvelgelsen er det som gjør israelsfolket til noe spesielt - også i dag. Problemet er bare at de fleste av dem klarer ikke å se dette selv. Dette er kanskje likevel ikke så rart, for det de fleste av dem husker, er ikke tider med velsignelse, men, tvert i mot, generasjon på generasjon med forfølgelser og hat. Men også dette var – og er – en del av det å være utvalgt som Guds folk, det folket som Gud selv vil vise sin makt igjennom. Derfor gjøres det helt klart i forbindelse med utvelgelsen, at lydighet belønnes med rike velsignelser og at ulydighet og frafall straffes – hardt. Både gjennom velsignelsene og straffen skal det vises at Israel er Guds folk, og at Gud fortsatt elsker sitt folk. Derfor kommer frelsen til alle mennesker fra Gud gjennom Guds folk, Israel: Jesus - Messias - Frelseren var selv jøde.
Historien viser dessverre at det har blitt mest av frafall og straff. Fortsatt tukter Gud sitt folk – og etter våre begreper vil vi si at Han tukter hardt. Og skal vi være helt ærlige, må vi vel innrømme at Han har fått god hjelp opp gjennom den "moderne" historien fra ”den kristne kirke”. I stedet for å utføre sin oppgave, som blant annet er å elske jødene tilbake til sitt opprinnelige gudsforhold (Rom. 11,11), har kirken i stedet stått for udåder og støttet udåder som har vært med på å støte dette folket enda lenger ut i det ytterste mørke. Både inkvisisjonen og pogromene var kirkeverk, likesom nazistenes herjinger hadde god støtte blant kirkens menn. Vi ser denne tendensen fortsatt i dag, - dessverre også langt inn i vår norske kirke.
Likevel: Helt til det siste vil Han gjøre klart for alle og enhver hva det betyr å stå imot Guds vilje, hva det vil si å stampe mot brodden. Og det skumle er, at dette til syvende og sist ikke bare vil komme til å gjelde det opprinnelige paktsfolket, som i følge Bibelen faktisk har en framtid! – men også den nye paktens folk, Kirken, dersom den ikke snart vender om fra sin synd og sitt frafall!!!
Det moderne Israel har en lekse å lære, - og det er en gryende forståelse blant jøder for dette i dag. Det er noe spesielt med det å være utvalgt av Gud. Israel må lære dette – og kirken må lære det. Innen Herren forener de to paktenes folk ved tidens avslutning, er det nødvendig for begge å be om tilgivelse for tidligere synder - for vi har mye å be om tilgivelse for - og å vende om til Herren av et helt og fullt hjerte.