Den lidende kirke  (Betraktninger om de siste tider, del 2)

Innledning

Det pågår for tiden en ganske heftig debatt, særlig i amerikanske teologiske kretser, om når og hvordan Jesus skal komme igjen for å hente sine hellige. Jeg etterlyser et tilsvarende norsk teologisk arbeid, og ønsker å være med å sette temaet på dagsordenen. Jeg er overbevist om at dette er viktig, og at dette er én av flere faktorer som må til dersom våre menigheter skal overleve i tiden som kommer. Dette har nemlig ikke å gjøre med dom og død, som enkelte hevder, men om forventning og glede. Tar vi fra menigheten dette aspektet, vil menigheten dø bort av seg selv, i mangel av ballast. Forventningen og gleden over at Jesus skal komme igjen for å hente sine venner, har kjennetegnet kirken i alle år, og er selve hovedgrunnen til at kirken fortsatt lever!

Det snakkes i dag om krise i en rekke menigheter og kirkesamfunn. Mange fortviles over at det tynnes ut i kirkebenkene og i forsamlingslokalene. Men tross denne generelle utviklingen, fylles noen steder kirkene, og da strømmer mange menighetsledere og andre forståsegpåere til for å se ”hva de gjør som ikke vi gjør.” Jeg har hørt en rekke forklaringer på hvorfor ”alt er så mye bedre hos naboen”, og de fleste har med organisering av arbeidet å gjøre. De jobber i celler, eller de har en annen organisering som gir den enkelte noe spesielt i fellesskapet. En snakker om kirkevekst og det har vokst fram en egen kirkevekstbevegelse.

Av en eller annen grunn hører jeg sjelden noe om at dette har med forkynnelsen å gjøre, at det faktisk er minst to hovedingredienser i forkynnelsen som er grunnlaget for enhver kristen vekst: Den første har med vårt forhold til Israel å gjøre, den andre hva og hvordan vi forkynner om de siste tider, eller rett og slett om vi klarer å legge gleden, lengselen og forventningen inn i menigheten. Klarer vi dette, er det min overbevisning at våre kirker og forsamlingshus igjen vil fylles.

I min kirke er begge disse temaene nærmest tabu. En unngår å snakke om Israel, i fare for å si noe som kan støte de som mener noe annet – og nevnes det, forter en seg å nevne det palestinske ”folket” i samme åndedrag – for det er jo de det er virkelig synd på. I den anglikanske kirke har jeg hørt at alle tekster som har med Israel å gjøre, er tatt ut av liturgien! Ikke rart at det går galt!?  For hva da med Guds løfte til Abram: ”Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg.” (1. Mos. 12.3)
Dette er jo en enkel resept på suksess. Hvorfor bruker vi den ikke? Er det rett og slett for enkelt?  ”Kjære husbond,” sa Na’amans tjener til ham – husker dere det? ”Hadde profeten pålagt deg noe vanskelig, ville du ikke da ha gjort det?” (2. Kong. 5.13)
Er det slik med oss også? Eller har denne verden totalt forblindet våre øyne? Glemmer vi at vårt Nye testamente også har en forhistorie, og at Gud er den samme både i gammel og i moderne tid, og at spillereglene er de samme i dag som den gangen, da har vi allerede tapt, og vi har mistet velsignelsen.

Gud forandrer seg ikke

Gud forandrer seg ikke, selv om vi gjør det. Vi ynder å hive oss frampå med argumenter om at verden går framover, og så også vår kunnskap om verden og omverdenen. Derfor er det ikke bare menneskene i verden som forandrer seg, men også verden. Noen mener derfor at det er naturlig at gudsbegrepet forandrer seg i takt med vår økte kunnskap om Gud. Slik gjøres Gud til en relativ størrelse som endrer seg ettersom kunnskapen øker. Det er grunnen til at så mange i dag godtar både det ene og det andre avviket fra Guds normal i kjærlighetens navn. For Gud kan da ikke være ufornuftig og gå på tvers av det vitenskapen har funnet ut og folket mener er riktig? Men Gud forandrer seg ikke. Gud er den samme fra evighet og til evighet - Han er den som var, er og blir. Han er suveren til å sette de standardene Han ønsker, og det er de samme i dag som den gang i Det gamle testamentes tid! Derfor kan vi med frimodighet forkynne at ikke alt som i dag læres og godtas i kjærlighetens navn, er etter Guds vilje. Her gjelder ikke ”Norsk Standard” eller ”CE”-merking, her gjelder kun den standarden som Herren selv har satt. Derfor er vårt forhold til Israel, både i gammel og i moderne tid, av avgjørende betydning for vår frelse – det står i Guds Ord!

Endetidsproblematikken er også et tema som holdes skjult for menigheten. Mange forkynnere jeg snakker med, sier at de ikke vil tale over dette fordi det gir vonde assosiasjoner hos mange, og fordi teologene ikke er enige om hva Bibelens lære om endetiden egentlig innebærer. Det er altså et vanskelig tema. Derfor unngår en å ta det opp. Men hvis dette skulle være et kriterium for forkynnelsen og læren, ble det vel ikke så mye igjen å tale over? –  Og hvorfor er dette da et hovedtema i profetenes budskap, i Jesu egen forkynnelse, i apostlenes forkynnelse og i Guds åpenbaring til menigheten? Rundt en tredjepart av Guds Ord er profetier, og en hoveddel av dette omhandler Israels gjenreisning og hva som skal skje i ”de siste tider”.
Min påstand er, at dersom dette er så viktig for Herren, er det en forbrytelse å holde det skjult for menigheten. ”Brødre,” sier Paulus i sitt første brev til menigheten i Tessaloniki, ”vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden.” (4. 13)
 Så fortsetter han med en rask påminning om hva som skal skje i forbindelse med Herren Jesu gjenkomst. Dette var en viktig og helt grunnleggende del av apostlenes forkynnelse, og gjorde at menigheten vokste i et forrykende tempo! Det er minst like viktig for oss i dag!

Guds fulle rustning

Og det vi skal legge spesielt merke til, er at i samme åndedrag som forventningen til Herrens gjenkomst forkynnes, forkynnes også budskapet om å holde seg parat til å møte verdens motstand og hat, som vil føre til nød og død for ”de hellige”. I forkant av Jesu gjenkomst, vil det oppstå en situasjon hvor kristne blir forfulgt som ”annerledes tenkende”. Verden vil legge den sanne kirke – ”de hellige” –  for hat på grunn av dens forkynnelse om og praktisering av ekte kjærlighet i Jesu ånd. Jesus selv sier det slik:
”Da skal dere bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld.” (Matt. 24.9)
 Og: ”Husk at jeg sa: Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere.” (Joh. 15.20b)

Guds ord maner oss derfor til å forberede oss på det som allerede er bestemt at skal komme, og ikle oss den rette påkledningen for denne kampen: Guds rustning. I kortversjon definerer Paulus denne rustningen slik:
”..ha tro og kjærlighet som brynje og håpet om frelse som hjelm.” (1. Tess. 5. 8b)
I lengre versjon heter det: ”Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud. Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige.” (Ef. 6. 13-18)

Dette er den virkeligheten Jesus og apostlene holder fram for oss. Dette er den virkeligheten som holdes skjult for våre forsamlinger. Er det noe rart om det går galt? Derfor er det kanskje heller ikke så rart at den mest populære teologien som handler om endetiden, også er den som gir den enkleste måten å komme til ”himmelen” på? La meg ganske kort få lov til å føre dere inn i den pågående debatten.

Debatten

Enkelt kan vi si at diskusjonen går om når i forhold til trengselstidens hendelser Herren Jesus skal komme igjen for å hente sine venner opp til himmelen, og – som en følge av dette –  om eller hvor mye av denne trengselen Guds hellige vil måtte gjennomgå. Trengselstiden defineres av de fleste som det Danielsboken omtaler som ”den 70. uken”. De fleste godtar også at dette er de syv siste årene av denne verdens historie.

Den mest populære retningen står for at alle troende kristne plutselig og uten forvarsel stille og rolig vil bli rykket bort fra jorden før trengslene begynner. De som blir igjen skjønner ingen ting av hva som har skjedd. I teologien kaller vi dette standpunktet for pre-tribulasjonismen. Dette frontes av en rekke toneangivende teologer, og har blitt allemannseie gjennom Tim LaHayes bokserie ”Left Behind” (Etterlatt), som er utrolig populær i USA. Standpunktet er absolutt ikke 100% vanntett, og det må trikses og fikses litt for å få det til å passe med Bibelens uttalelser om emnet. Men hva gjør vel det, når det passer som hånd i hanske for en kristenhet som knapt nok har kjent noen utfordringer i forhold til sin tro? Jesus taler klart og tydelig om at ingen på hele jorden skal være i tvil om hva som er i ferd med å skje, og at denne hendelsen skjer først i forlengelsen av helt definerte historiske hendelser. Etter min mening, passer pre-tribulasjoismen rett inn i hverdagen til menigheten i Laodikea, som ikke var hverken kald eller varm – det blir altså et slags kristelig ”Byssan lull”. (Åp. 3. 14ff) Slik jeg ser det, er dette teologi tilpasset en spesiell virkelighet i vår del av verden, og ikke Bibelens ord.

Hvis vi tar det kronologisk, plasserer neste retning bortrykkelsen av menigheten midt i trengselstiden. Denne retningen kalles naturlig nok mid-tribulasjonismen, i motsetning til dem som plasserer bortrykkelsen ved slutten av trengselen, og dermed kalles for post-tribulasjonister. Begge disse retningene har fått med seg en vesentlig del av Bibelens budskap, nemlig at menigheten faktisk vil komme til å bli utsatt for nesten umenneskelige påkjenninger, og at dette har med Djevelen og Antikrists forfølgelse av menigheten å gjøre.

Likevel mener jeg – og det er jeg heldigvis ikke helt alene om – at de bommer litt. Derfor har det dukket opp en ny retning. Vi deler trengselstiden i to: Djevelens og Antikrists vrede på den ene siden og Guds vrede på den andre siden, og det er ikke sikkert at dette i tid er to like lange hendelser. Vi setter skillet til foran Guds vrede, som vi mener at Åpenbaringsboken setter etter det sjuende seglet.
”Men da Lammet brøt det sjuende segl, ble det stille i himmelen omkring en halv time.” (Åp. 8.1)
 – Stille før stormen! Det sjuende seglet innvarsler altså et tidsskille. Derfor kalles dette standpunktet for ”før-vrede”-retningen. Dette innebærer at Guds hellige må regne med å bli utsatt for Antikrists forfølgelser og Djevelens forsøk på å overta Guds rolle, men når Gud selv kommer for å gjøre opp sitt mellomværende med en fallen verden, skal vi slippe å være her. Jesus har nemlig gjort opp for oss, slik at vi skal slippe å bli gjenstand for Guds vrede. I siste instans, er det jo nettopp dette som er frelse! Dette skal vi få lov til å oppleve fra et himmelsk perspektiv. Da er vi invitert til fest hos Jesus – det himmelske festmåltid!

Og, er det slik virkeligheten er, ser vi umiddelbart hvor viktig det er å gi menigheten de riktige opplysningene og den rette opplæringen! For alle som ikke leser Guds ord, er dette en hemmelig utvikling av historien – men for alle oss som leser og studerer Ordet, skulle dette ikke komme som noen overraskelse. Allerede i gammel tid har Gud gjort det klart at Han er historiens Herre. Hvorfor skal vi frarøve våre medsøstre og –brødre denne kunnskapen?

Nå skal det i sannhet sies at jo mer en leser om dette temaet, jo sikrere blir en på at mye av uenigheten rett og slett ligger i definisjonen av begrepet "trengselstid" og hva som skal defineres som "Guds vrede".

Forberedelsen - den lidende kirke

Det vi trenger, er undervisning i Guds Ord, slik at Ordet kan bli levende for oss og vi kan bruke det effektivt som det tveeggede sverdet det er. Vi trenger kunnskap og åndsutrustning, slik at vi kan bli i stand til å ikle oss Guds fulle rustning, ta opp kampen og stå i mot. Vi trenger å få vite hva som skal skje, slik at vi kan forberede oss på skikkelig vis. Gud har gitt oss alt i sitt Ord. Det er vår sak å gripe det! Det er hyrdenes og forkynnernes sak å fortelle sine forsamlinger om det og lære dem å holde ut. ”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone.” (Åp. 3.11)

 Kanskje kan vi være litt kyniske i vår dovne og sofaslitende generasjon og si at heldigvis har det helt siden den første kristne menighet vært brødre og søstre i Kristus som har måttet lide for sin tro og sitt vitnesbyrds skyld. I den kristne kirke går denne tradisjonen tilbake til Stefanus, som ble den første martyr – det første blodvitnet. Han så på sin død som en ære og i forlengelsen av Herrens egen død på korset. Siden har mange fulgt etter, og det sies at da despoten keiser Nero hadde fester i palasset sitt, brukte han kristne som bokstavlig talt levende belysning langs avenyen opp til palasset. Skuffelsen hans skal ha vært stor da det ikke lød smerteskrik og redselsskrik fra ”lyktestolpene”, men lovsang til Gud. Jeg husker enda hvor utrolig imponert jeg var over skildringen av dette da jeg som 12-åring leste boka ”Quo Vadis?”

I moderne tid har Sovjetstaten hatt en særstilling i kristnes tanker om kristenforfølgelser. I det tidligere Sovjet var det en kjent sak at folk ble fengslet for sin kristne tro. En helt vanlig framgangsmåte var, at når KGB hadde fått nyss om at en var kristen, mistet vedkommende "tilfeldigvis" jobben. Da han kom hjem, sto alle møblene på gata, og en annen hadde flyttet inn i hans leilighet. Dermed var vedkommende å betrakte som dagdriver, fordi han verken hadde jobb eller bosted, og dette var forbudt i Sovjet. Altså ble vedkommende arrestert og sendt på "forbedringsanstalt". Mange havnet sammen med forbrytere under umenneskelig regime i fangeleirene i Gulag arkipelet. Alexander Solsjenitsyn har skildret dette i flere av sine bøker. Jeg har hørt følgende bønn fra en av våre brødre i Kristus som havnet det verst tenkelige stedet: ”Takk Gud, for at du sendte meg hit hvor ingen andre kan eller vil gå.” Det gikk gjetord om de kristnes vitnesbyrd i disse leirene. En tidligere forbryter sa det slik: ”Leiren fungerte i sannhet som forbedringsanstalt. Jeg kom dit som kommunist og reiste derfra som kristen.”

Martyrene har vært mange opp gjennom årene. Og vi skal ikke glemme at selv om Jernteppet har falt, er det mange steder i verden fortsatt forbundet med livsfare å tilhøre og å bekjenne Jesus, og mange brødre og søstre må lide og dø for sin tro. Det må være lov til å peke spesielt på de muslimske landene både i Midt-Østen og i Afrika, og, for ikke å snakke om, de ”ny-muslimske” landene i det gamle sør-Sovjet. Men også i land i Østen foregår de grusomste overgrep mot kristne. Både i Vietnam, Nord-Korea og Kina forgår de grusomste overgrep. – Troen koster! Mot disse vil det nesten være en hån og en fornærmelse å påstå at vi andre skal slippe unna bare fordi vi er så heldige å bo i en annen del av verden. Bibelen sier nemlig noe helt annet!

En prøvet tro er en styrket tro!

En fellesnevner for alle disse som får sin tro prøvet gjennom fysiske overgrep, nedverdigelser og umenneskelige lidelser, er den trosstyrken som kommer ut av prøvelsen. Bibelen sammenlikner den prøvede tro med gull renset i ild:
”Derfor kan dere juble av glede, selv om dere nå en kort tid må ha det vondt i mange slags prøvelser, om så skal være. Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild; troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.”  (1. Pet. 1. 6f)
Dette er meningen med prøvelsene. Hvorfor skal vi være unntatt fra dette? Her skilles ekte tro fra overflatisk tro, her skilles sauene fra geitene, de hellige fra de religiøse, og dette er nok én grunn til at mange vil falle fra mot slutten. Kanskje husker dere fortellingen om hvetekornene som havnet på steingrunn? De spiret, men bukket snart under for dagens hete. Men, om mange vil miste kjærligheten til Jesus og falle fra, ser det også ut til at prøvelsene vil føre nye til Kristus – mennesker som gjennomskuer Antikrists djevelske plan og ser at deres eneste mulige framtid ligger i troen på Jesus, koste hva det koste vil – og det vil det!

Og vi ser at dersom vi mener noe med at vi ønsker å ha med alle til himmelen, må vi virkelig ta oss sammen og begynne et opplærings- og treningsprogram som savner sidestykke. Og vi trenger å be om å få kjenne Guds kraft. For i våre forsamlinger i vår del av verden er vi så flinke med ord, og vi kløver gjerne ord med hverandre – også Guds Ord. Kunnskapen om Guds Ord er stor, men kjenner vi Guds kraft – den kraften i Ordet som hjelper oss å overvinne prøvelsene og trengslene? Vi må virkelig be om å få kjenne denne Kraften! Kanskje kan vi si at dette er kirken i vår del av verden sin lidelse?

Og faktisk ber vi oftere enn vi er klar over om å få kjenne denne Kraften, kanskje flere ganger om dagen!? ”Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde.” Det greske ordet ”peirasmos” som er oversatt i den norske oversettelsen med ”fristelse”, kan også bety ”prøve” eller ”prøvelse”. Fra Bibelen vet vi at Gud ikke frister noen. Jakob poengterer dette:
”Ingen som blir fristet, må si: ”Det er Gud som frister meg.” For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen.”
Tvert i mot, så er det en helt annen som i Bibelen kalles for Fristeren, nemlig Djevelen (1. Tess. 3.5).  Han prøvde seg på Jesus og han prøver seg på oss. Og hver gang vi ber ”Fadervår”, ber vi altså om at Gud må styre oss klar av Djevelens fristelser og ”lumske angrep”.

Men det ligger også en dypere mening i denne bønnen, en mening som bringer oss langt inn i denne verdens siste dager. For begrepet ”fristelse” eller ”prøvelse” kommer til å få en helt ny dimensjon ved innspurten av verdenshistorien. Selve hovedtesten kommer til å bli gjennomført når Djevelen overlater makten til Antikrist omtrent halvveis inn i trengselstiden, og Antikrist tar plass på Guds trone i det nye Templet i Jerusalem. Testens eller fristelsens innhold er enkelt: Vil jeg følge Jesus eller Antikrist? Men selve testen er tøff nok: 
”[Dyret] fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem... Den som skal i fangenskap, han må gå i fangenskap! Den som skal drepes med sverdet, han må dø for sverd! Her gjelder det at de hellige holder ut og har tro.” (Åp. 13. 7a, 10)   
Men løftet til den som holder ut, er ikke knuslete, og gir god grunn for å holde fast ved Ordet: ”Fordi du har tatt vare på mitt ord om å holde ut, vil jeg bevare deg gjennom den tid av prøvelser som skal komme over hele verden for å prøve dem som bor på jorden.” (Åp. 3.10) 

Djevelens vrede er stor, for han vet at hans tid er kort. Og det er denne vreden vi ber om å bli frelst fra når vi ber vårt ”Fadervår”. Så kom ikke her og si at Jesus ikke spiller på lag med oss! Han gav oss denne bønnen lenge før vi forstod hva den innebærer!

Vi trenger å be denne bønnen, for vi trenger å få kjenne kraften i Guds Ord. Vi trenger å kjenne at Guds Ånd er med oss, og at Herren Gud  - himmelens og jordens skaper – er stor, ja, størst! Vi trenger å lære å tenke store tanker om Gud, og derfor om oss selv. Jeg kjenner at jeg er så flink til å tenke små tanker om meg selv, og dermed også om Gud. Men Han er universets Herre. Han har gitt oss ALT i Jesus. Jesus vant, og jeg har vunnet! Vi trenger å bli minnet om dette om og om igjen, for de små tankene er det Djevelen som prøver å lure oss med – og det er lureri og bedrag fra ende til annen.

Jesus vant - og jeg har vunnet!

Men heldigvis er det en grense for hvor lenge Djevelen får lov til å holde på:
”Da Lammet brøt det femte segl, så jeg under alteret sjelene til dem som var blitt slått i hjel for det vitnesbyrd de hadde. De ropte med høy røst: ”Hvor lenge vil du vente, hellige og troverdige Herre, før du holder dom og straffer dem som bor på jorden, fordi de har utøst vårt blod?” Da fikk hver av dem en hvit kappe, og de ble bedt om å holde seg i ro enda en liten stund, inntil tallet på deres medtjenere og brødre var fullt, de som skulle slås i hjel slik som de selv.” (Åp. 6.9-11)
 Derfor skal ikke vi være redde for å møte fremtiden med frimodighet og glede, selv om vi muligens vil ende opp med å bli en del av en lang tradisjon. For på den måten vil vi være med på å fylle målet. Jesus sier:
”Nå er dere bedrøvet, men jeg skal se dere igjen, og deres hjerte skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.” (Joh. 16.22)

Jeg er klar over at det jeg har snakket om i dag kan virke både skremmende og farlig. La meg derfor poengtere at jeg sier dere ikke alt dette for å skremme dere, men for at dere ikke skal være uvitende om det som skal skje, og for at dere ikke skal bli ført til fall. ”Dere skal huske det når tiden kommer for dem,” sier Jesus (Joh. 16.4) Husk at seieren tilhører Kristus, Lammet, Guds egen Sønn! Og Herren selv er med oss!

”Jeg kommer snart. Hold fast på det du har, så ingen tar fra deg din krone!” (Åp. 3.11)
Å, hvor jeg ønsker at Jesus kommer snart! Må Herren hjelpe oss å ta det på alvor, så vi kan hjelpe hverandre, oppmuntre hverandre og trene hverandre i å holde ut og holde oss beredt! Så vi med frimodighet, forventning og glede kan rope det ut: Ja, kom Herre Jesus, kom!