Det er vel ikke til å undres over at mange mennesker i dag er spesielt opptatt av verdenssituasjonen, og i særdeleshet av situasjonen i Midt-Østen. Skulle bare mangle, forresten, for når det kommer til stykket, er det i bunn og grunn situasjonen i Midt-Østen som er bakgrunnen for situasjonen i flere deler av verden. Dette er faktisk også den egentlige bakgrunnen for det som skjedde i USA 11. september i fjor.
Konflikten i Midt-Østen er egentlig en merkelig konflikt, - merkelig ikke minst fordi det her har dukket opp et folk som egentlig ikke er et folk, som gjør krav på et land de egentlig aldri har hatt og en hovedstad som aldri har vært deres hovedstad – og da tenker jeg ikke på israelerne. Merkelig også fordi det tilsynelatende dreier seg om et landområde, som opprinnelig var en del av det nyopprettede Israel i 1948, men som omgående ble okkupert av Jordan uten at noen brød seg. 19 år senere bytter landområdet eier, og da reagerer en hel verden. Merkelig fordi begrepene har en tendens til å endre innhold underveis. Ikke bare har FN omdefinert begrepet ”flyktning”, slik at det har et annet innhold her enn i resten av verden. Fram til godt inn på 1970-tallet var begrepet ”palestiner” så godt som ensbetydende med en jøde som bodde i dette området – også i arabisk språkbruk. Til og med begrepet ”terrorist” er omdefinert, slik at det i dette området av verden nå betyr ”frihetskjemper”.
Vel, det er par ting vi må ha klart for oss for i det hele tatt å kunne si noe fornuftig om konflikten: For det første er ikke dette en konflikt som dreier seg om noen tusentalls mennesker og noen kvadratmeter med land, selv om mange ønsker å innbille oss det. For det andre er ikke dette først og fremst en politisk konflikt, men en religiøs. Dette handler ikke om palestina-araberes eventuelle rett til å få sitt eget land, men om islams kamp mot Israel og jødene i første rekke, og siden mot hele den vestlige kultur. Og når en i vesten snakker politikk og et politisk språk, snakker en på den andre siden av bordet hele tiden et religiøst språk, fordi religion og politikk er én og samme sak. Konfliktens egentlige bakgrunn, er at landområder som en gang har vært muslimsk land alltid må forbli det. Dette betyr at akkurat nå gjelder det Israel – i neste omgang gjelder det f.eks. Spania!!! Brytningene er allerede en del av hverdagen i provinsen Catalonia. Neste gang gjelder det...? Jeg må innrømme at fortvilelsen tar meg når jeg ser blåøydheten og den totale mangel på grunnleggende forståelse av konflikten som finnes blant vestlige politikere, kirkeledere og journalister – deriblant vår egen utenriksminister, en rekke stortingsrepresentanter og Oslo biskop, - for ikke å snakke om journalister både i NRK, TV2 og landets største aviser og nyhetsbyråer.
En annen merkelig og spennende side ved denne konflikten, er at både profetene og Jesus har fortalt oss om den! Dette har de ikke gjort for å skremme oss, men for at vi skal være klar over hva som skjer og hva som kommer til å skje. En ortodoks jøde ble spurt av en journalist om når han trodde det ville bli fred i området. Han svarte: ”Når Messias kommer.” I følge Bibelen har han helt rett! Både Det gamle Testamente og Det nye Testamente forteller at slik er det, så dette kan både jøder og kristne være enige om. Den største forskjellen mellom jøder og kristne er vel at når Messias kommer for å gjøre ende på denne fortvilte situasjonen, mener jødene at han kommer for første gang, mens vi som kristne mener at han kommer for andre gang.
Det som er den alvorlige siden ved det som ligger foran oss, er at det kommer til å skje en hel del før kong Messias kommer, og at det skal foregå en stadig hardere kamp, hvor hele verden til slutt forener sine krefter mot Israel. Da først vil Gud virkelig vise sin makt både mot Israel og verdens nasjoner, og vi vil få oppleve at både Guds opprinnelige folk og en mengde andre vil vende om til Herren Gud. Gud være lovet!
Og la det være sagt én gang for alle: Gud elsker arabere og muslimer også - ikke for hva de tror på eller hva de gjør, men for hva de er: nemlig syndere med mulighet til å bli frelst!
Når Herren har åpenbart dette for oss, både gjennom profetene, Jesus og apostlene, er det for at vi skal vite å være parat når tegnene viser seg. ”Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer, vite at han er nær og står for døren."”(Mk. 13.29) Gud har slik omsorg for sine egne at han sier fra til oss på forhånd, slik at vi kan ta våre forholdsregler. Vi har fått vite at det skal være trengsler og tøffe tider, men vi har også fått vite hva som følger etter dette: Guds rike fullbyrdes – Jesus kommer igjen for å ta seg av oss. Derfor sier ikke Guds ord dette til oss for å skremme oss, men for å gi oss trygghet og sikkerhet for at Hans løfter er sanne. Etter hvert som profetiene går i oppfyllelse, får vi se at Guds ord er til å stole på, og at Herren virkelig rår med hele verdenshistorien. Derfor er skriftene i Det nye Testamente fullspekket av utsagn som: ”Slik ble det oppfylt som er talt ved profeten...” Kanskje vil de som skal nedskrive kirkehistorien videre si det samme om vår generasjon, når den forførelse og dårskap som herjer blant verdens og kirkens ledere endelig blir avslørt.
Herren er i ferd med å oppfylle det han har talt gjennom sine profeter. Midt-Østen er hovedingrediensen i disse hendelsene, - og det blir ikke fred før Messias kommer. Derfor er det på sin plass å be som den apostelen som hadde de mektigste synene om de tider som ligger foran: ”Amen. Kom, Herre Jesus”. Store og skremmende hendelser ligger foran, men det største må vi fortsatt vente litt på: Guds rikes endelige inntog på jorden. Herren sier: ”Vær tro til døden, så skal jeg gi deg livets krone.” (Åp. 2.10) Dette er det løftet Guds ord gir oss. Dette gir både trøst og håp, og vi lar oss ikke skremme – men vi kjenner tegnene når de dukker opp. Gud være lovet for at vi har funnet nåde til å få del i hans planer. La oss bruke det med visdom og forstand.