Joh

Joh. 20.11-18: ”Jeg har sett Herren!”

Men Maria ble stående og gråte like utenfor graven. Gråtende bøyde hun seg fram og så inn i graven, og fikk se to engler i skinnende hvite klær som satt der Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. "Hvorfor gråter du, kvinne?" sa de. Hun svarte: "De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham." I det samme snudde hun seg og så Jesus stå der, men hun skjønte ikke at det var han. "Hvorfor gråter du, kvinne?" sier Jesus. "Hvem leter du etter?" Hun trodde at det var gartneren, og sier til ham: "Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg." "Maria," sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: "Rabbuni" - det betyr mester. Jesus sier til henne: "Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." Da gikk Maria Magdalena av sted og sa til disiplene: "Jeg har sett Herren!" Og hun fortalte dem hva han hadde sagt til henne.

Jeg ser for meg en liten flokk med mennesker samlet ved foten av et kors. Det er fredag kveld før den hellige påskesabbaten. Av alle dem som hadde fulgt Jesus gjennom et par begivenhetsrike år, står det igjen kun fire personer – hans fire aller, aller nærmeste venner. Normalt skulle vi tro at dette i hvert fall var de tre som hadde vært med på fjellet Tabor og sett hans herlighet, nemlig Peter, Jakob og Johannes. Men bare én av disse befinner seg i den vesle flokken, nemlig Johannes. I tillegg til ham, finner vi av alle ting tre kvinner: Maria, Jesu mor, Maria, hennes søster og Maria Magdalena. Ifølge Filips evangelium, som er et av de skriftene som ikke fikk plass i Det nye testamente da det ble fastsatt av kirkemøtet i Nikea i 325, var dette de tre kvinnene som fulgte Jesus over alt hvor han gikk. Merkelig, forresten, at alle tre het Maria, som er den greske varianten av hebraiske Miriam, som betyr ”den fagre” eller ”den skjønne”. Merkelig også at to søstre har samme navn, både Jesu mor og hennes søster. Det skriftlige materialet gir oss ikke noen forklaring på dette fenomenet, så vi får leve i den vesle forvirringen dette vil kunne medføre for oss.

Av disse tre kvinnene, er det spesielt én som har fått en særstilling i deler av ”den vestlige del” av kristenheten – den som har sin basis i den romersk-katolske kirke – nemlig Maria, Jesu mor, eller Jomfru Maria, om vi vil. Hun ser da også ut til å ha hatt en sentral rolle som samlingspunkt for disiplene i tiden etter korsfestelsen, og senere blant disiplene i Efesos.

Det merkelige er likevel at det er en annen av Mariaene som har en mye mer sentral rolle i evangeliene, og som sannsynligvis sto Jesus nærmere enn noen annen, nemlig Maria Magdalena. Den tidligste kristne forsamlingen var veldig klar over dette faktum, og det virker som Maria Magdalena hadde en sentral rolle i det som skjedde i dagene og tiden etter henrettelsen og oppstandelsen. I den ortodokse kristendommen har hun da også fått en helt annen plass enn i den katolske tradisjonen.

Men hvem var denne Maria Magdalena, eller Miriam fra Magdala? Vår vanlige oppfattelse av henne, skyldes nok i stor grad et dekret fra pave Gregor I i 591, hvor han forbinder henne med den syndige kvinnen i Lukas 7,38, og erklærer at hennes synd var at hun var en prostituert. Ingen ting i teksten antyder noe slikt, for det ordet som brukes for ”synd” i den greske teksten har ingen ting med prostitusjon å gjøre. Faktisk er det den samme ordstammen som er brukt i Rom. 3,23, hvor det står: ”for alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.” Men det er rart hvordan sladder og rykter har en tendens til å overleve. Spørsmålet er jo om dekretet rett og slett var et ledd i å sverte den ortodokse retningens Maria til fordel for sin egen Maria, Jesu mor. Først i 1969 trakk den katolske kirke tilbake påstanden, men da var jo skaden skjedd.

Det vi vet, er at Jesus helbredet Maria ved å drive syv ånder ut av henne. Hva dette egentlig innebærer, blir litt spekulasjoner. Men hvis vi antar at tallet syv her har den samme meningen som ellers i Bibelen, at det er et uttrykk for fullkommenhet, kan det bety at han renset henne fullkomment. I motsetning til alle de andre, var hun da å betrakte som et fullkomment menneske.

Det kan være grunnen til at Maria hadde en større forståelse av Jesu tjeneste enn de andre disiplene. Kanskje kan vi også tolke det ut av at det var hun som salvet ham – til hans død, sier han selv. Så viktig var dette for Jesus at han sier om denne hendelsen: ”Overalt i verden hvor evangeliet blir forkynt, skal også det hun gjorde, fortelles til minne om henne.” (Mk 13,9) Husk at Messias / Kristus nettopp betyr ”den salvede”. I GT vet vi at Gud sendte profeter for å salve sine utvalgte, og gjennom det velge dem ut til å være konge i Israel. Derfor blir det Maria gjorde ekstra viktig!

Holder vi Markus’ beretning om dette opp mot tilsvarende fortelling hos Johannes, kan det muligens være belegg for å si at dette er den Maria som er søster til Marta og Lasarus. Det er i hvertfall klart at Jesus hadde et spesielt forhold til disse tre søsknene.

Det er altså ingen tilfeldighet at nettopp Miriam fra Magdala er å finne blant dem som følger Jesus tettest. Ja, så tett var dette forholdet at Filip i sitt evangelium sier følgende: ”Herren elsket Maria mer enn alle de andre disiplene, og kysset henne ofte på munnen. Da de andre så hvor høyt han elsket Maria, sa de: ”Hvorfor elsker du henne mer enn oss?” Frelseren svarte dem på denne måten: ”Hvordan kan dere mene at jeg ikke elsker dere like mye som jeg elsker henne?” – Og dette tette båndet mellom Jesus og Maria ser ut til å ha vært allmennt akseptert blant de første kristne.

I Maria Magdalenas evangelium, som også tidlig var i sirkulasjon i den kristne menighet, sier Peter til Maria, etter at Jesus har besøkt de forskremte disiplene i loftsleiligheten i Jerusalem: ”Søster, vi vet at Mesteren elsket deg på en annen måte enn andre kvinner. Fortell oss nå det du husker av ord han fortalte deg og som vi enda ikke har hørt.” Litt senere sier Levi til Peter: ”Det er sant at Mesteren kjente henne svært godt, for han elsket henne høyere enn oss.”

Det er klart det kan bli spekulasjoner og rykter av slikt, og at det kan skrives mang en bestselger om at Jesus egentlig ikke var død, men levde sammen med Maria Magdalena i mange, mange år etterpå.

Legg merke til akkurat dette: at det er ikke den korsfestede og fornedrede Kristus som er anstøtsstenen i vårt moderne samfunn, men den oppstandne og opphøyde – inkludert de hendelsene i hans liv som viser at han var noe mer enn et vanlig menneske.

En av mine venner påpekte for meg for et par dager siden hvordan korsfestelser skjedde, og hvor vanvittig avlivingsmetode dette egentlig var. ”Hvorfor avbildes Jesus med naglehull i håndflaten,” spurte han, ”når vi vet at det var gjennom håndleddet de normalt ble spikret?” Hvis spikeren ble satt gjennom håndflaten, ville hånda nemlig revne av tyngden av kroppen, og det var ikke det som var meningen. Det visste de gamle romere. Med spiker gjennom håndleddet blir dette en mye mer bestialsk torturmetode. Da ville vedkommende til slutt dø av kvelning fordi kroppen synker sammen. ”Og så var de så jævlige at de naglet fast føttene hans også, slik at han kunne løfte litt på kroppen og lidelsen virkelig dra i langdrag og bli enda mer uutholdelig. Det er tortur i høyeste potens, så det var nok en gedigen skuffelse at han døde så fort,” påpekte han. Det spørs om det ikke var noe av det samme vaktkommandanten på Golgata ga uttrykk for da han så hvordan Jesus døde: ”Sannelig, han var Guds Sønn!”

Og, for Maria selv er det ingen tvil denne morgenen ved graven: Jesus var virkelig død da han ble lagt i graven på fredagskvelden, derfor var det for henne denne morgenen et stort mysterium hva som hadde skjedd med liket. Både sorg og fortvilelse gjør at hun blir sittende igjen ved graven når de andre går tilbake til byen. Hun gråter. Med tårefylte øyne bøyer hun seg inn i graven og ser to engler sitte der hvor Jesus skulle ha ligget. ”Hvorfor gråter du, kvinne?” spør de. Så snur hun seg og ser en tredje person. Denne gjentar spørsmålet: ”Hvorfor gråter du, kvinne?” Av en eller annen merkelig grunn drar ikke Maria kjensel på Jesus gjennom tårene. Først når han tiltaler henne med hennes eget navn, våkner hun. Jeg hører for meg at Jesus hadde en spesiell måte å si navnet hennes på, med kjærlighet i hver bokstav og i hver stavelse. Og jeg kan formelig kjenne hvordan hjertet først nesten stopper, så gjør et hopp i brystet på henne. Har ikke du også opplevd noe liknende? Opplever ikke du også hvordan hjertet noen ganger uttrykker glede ved å møte enkelte personer.

Maria svarer i samme personlige ordelag: ”Rabbuni – min elskede lærer og mester.” Dette er noe helt annet enn å si ”Rabbi – mester”. ”Rabbuni” er en intimform. De er på bølgelengde. Tror du hun har lyst til å kaste seg om halsen på Jesus? Det ville i hvert fall ha vært min første innskytelse. Så sier Jesus noe merkelig: ”Ikke rør meg!” Ut ifra dette, kan vi kanskje tro at Jesus avviser henne, eller mener at han selv er så ren etter oppstandelsen at han ikke må berøres av vanlige, syndige mennesker. Men den norske oversettelsen er litt unøyaktig, og gjør at vi går glipp av hva Jesus egentlig sier: ”Hold ikke fast i meg” eller ”klamre deg ikke fast til meg”. Altså: ”Klamre deg ikke fast til meg, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen.” Så gir han Maria et viktig oppdrag: ”Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud." Maria er lydig, og løper til de andre og forteller hva som har skjedd.

Denne hendelsen gjør at kirkefader Augustin, i likhet med den første kristne forsamling, omtaler Maria Magdalena som ”apostlenes apostel”.

Men det var uhørt. En kvinnes vitnesbyrd var ikke mye verdt. Ikke en gang i disippelflokken går dette upåaktet hen. I Maria Magdalenas evangelium siteres Peter på følgende utsagn: ”Hvordan er det mulig at Mesteren snakket med en kvinne på denne måten, om hemmeligheter som vi selv ikke har kunnskap om? Må vi endre våre vaner, og høre på denne kvinnen? Valgte han virkelig henne framfor oss?” Først etter at Levi har satt Peter på plass, blir de enige om å gjøre som Mesteren har befalt dem, nemlig å gå ut og forkynne det gode budskapet om Guds rike i hele verden. Heldigvis for oss!

Dere, jeg er sikker på at Gud elsker meg like høyt som Maria, og at det var derfor han gav sin eneste sønn, til soning for alle mine synder, og at påsken, og i særdeleshet påskedag er beviset på at kjærlighetens ånd og kjærlighetens bånd er sterkere enn både synd og død.

”Jeg har sett Herren!” sa Maria Magdalena. Hun var det første øyenvitnet. Senere ble det mange flere.

Det er grunnen til at påsken er livets høytid. Påsken, med Jesus i sentrum, gir oss retten til å leve – i all evighet! Jeg synes det er forunderlig at så mange har behov for å sette spørsmålstegn ved akkurat dette.