Joh. 14,15-21: En ny talsmann.

God 50. dagsfest! Noen av dere vet sikkert at pinse kommer fra det greske ordet ”penticosti” som betyr nettopp ”den femtiende”. For oss i den kristne kirke kobles dette til påske, og at pinse kommer 50 dager etter påske. Men egentlig er dette en gammel fest som daterer seg tilbake til Moses og det lovverket han fikk overlevert fra Gud allerede 1250 år f.Kr.

    På sitt opprinnelige språk, hebraisk, heter festen Shavuot eller Hag Hashavuot, på norsk Ukefesten. I 2. Mos. 34,22. står det: ”Ukefesten skal du holde når du tar inn førstegrøden av hvetehøsten....” Navnet har den fått fordi det telles syv uker pluss en dag fra Førstegrødefesten. Om fastsettelse av tiden for denne festen heter det videre: ”Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren en offergave av den nye grøden.” (3 Mos 23,16)

    Språklig sett kan vi altså si at jødene har beholdt tellingen av uker i sin benevnelse av denne festen, Shavuot betyr ”uker”, mens den delen av verden som bruker den greske varianten, har fokus på antall dager mellom de to festene. For dem med mer bokstavlig talt jordnære interesser, kan jeg nevne at Førstegrødefesten, som altså er ved påsketider, markerte innledningen på innhøstingen av bygg, mens Ukefesten 50 dager senere markerte starten på innhøstingen av hvete, og altså også er en førstegrødefest.

    Men det får være nok av denne typen historikk, selv om det kan være spennende nok...

    For oss kristne har pinsehøytiden en helt spesiell mening, som som oftest forbindes med Den Hellige Ånd. Min gode venn Bernt uttrykte for ikke så lenge siden noe om pinsen som jeg synes var utrolig flott sagt: Pinsedag er den dagen Djevelen virkelig forsto at strategien hans hadde slått feil. Først hadde han én Jesus å forholde seg til, og trodde han hadde seiret over ham da han hang der på korset. Og så, på pinsedag, dukker det plutselig opp tusenvis av nye Jesus’er som bare fortsetter å spre seg ut over hele verden. I dag er det millioner på millioner av dem. Snakker om strategisk bommert! Ikke rart han har panikk for fremtiden, for nå har han jo totalt mistet oversikten!

På denne pinsedagen skal vi lese fra Johannes’ evangelium, 14.15-21:

Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere. Om en liten stund ser ikke verden meg mer. Men dere ser meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. Den som har mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham."

    Var det noen som skjønte det vi leste nå? Jeg vet ikke om disiplene, Jesu aller nærmeste medarbeidere, forsto det heller. Jeg tror det er lett å bli sittende igjen mer som et tredobbelt spørsmålstegn når en har lest en sånn tekst som dette.

    For dette er jo ikke pinsefortellingen slik vi kjenner den fra bibelhistorietimene. Egentlig hadde vi vel forventet nettopp fortellingen om Den Hellige Ånd som kom fra himmelen som ildtunger og forårsaket at disiplene til og med begynte å tale språk de aldri hadde verken lært eller hørt. Det er jo liksom det som er selve Pinsefortellingen. Det er på en måte den dagen i året vi har lov til å ta litt av i kirka vår.

    I stedet får vi en del av beretningen om hvordan Jesus forbereder disiplene sine på det som skal skje videre, helt fra påske til pinse og enda videre til verdenshistoriens ende, og som på en flott måte viser hvilken stor pedagog Jesus var. Hører du ikke kjærligheten i hvert eneste ord han sier? Jesus er virkelig glad i hver eneste en av sine disipler. Han var virkelig ”Rabbuni”, ”min elskede lærer”, slik Maria Magdalena uttrykte det da hun traff ham ved den tomme graven.

    For min egen del, tenker jeg som så at nå har jeg vært speiderleder mer eller mindre i over 30 år. Hva er det som får meg til å fortsette med dette? Nå holder jeg på å lære opp min 2. generasjon med barn og unge i det å være beredt. Og når jeg stopper opp litt og tenker etter, finner jeg jo noen faktorer som gjør dette så viktig for meg:

1. Jeg blir så utrolig glad i hver eneste en av denne viltre gjengen, hvor armer og bein kan synes viktigere enn hjerne.

2. Det er så vanvittig spennende å se utviklingen deres som menneske. Speiding er for meg nettopp arbeid med personligheter og personlighetsutvikling. Derfor er det så spennende å oppleve den dagen en ungdom blir klar over hvem han eller hun egentlig er, og kanskje også hva han eller hun står for av verdier.

    Uten sammenlikning forøvrig, ser jeg for meg at det er noe av det samme Jesus holder på med med sine følgesvenner. Han lærer dem opp til å bli klar over seg selv, til å se hvem de egentlig er og hvilke muligheter som ligger i hver enkelt dersom han blir seg selv. Vi har en tendens til å begrense denne opplæringen til de 12 som offisielt ble kalt til disipler, men vi har sterke indikasjoner på at det var flere til stede ved denne undervisningen. Bibelen selv forteller oss at det i hvert fall var opp til flere kvinner i denne nærmeste kretsen. Noen få av dem kjenner vi til og med navnet på: Det var Maria, Jesu mor, Maria, hennes søster og Maria Magdalena – altså tre Maria’er.

    Og hva er det så som er så viktig for Jesus å lære disiplene? Jeg tror vi kan sammenfatte det så enkelt som å si at hans oppgave var å lære dem – og dermed oss – å leve som mennesker skapt i Guds bilde, mennesker slik Gud egentlig hadde ment oss å være da han skapte oss. Bibelen forteller oss at Gud skapte mennesket til forveksling likt seg selv – ”lite ringere enn Gud”, som salmisten uttrykker det. Og det er klart at Gud tok en råsjanse da han skapte mennesket med fri og egen vilje. Gud skapte ikke roboter, men ga menneskene muligheten til å velge i alle livets forskjellige situasjoner. En konsekvens av dette, er faktisk at vi har muligheten til å velge bort Gud – og, av en eller annen merkelig grunn, var da også det det første valget de første menneskene gjorde. Det fikk konsekvenser.

    Men nå skal jeg si deg noe du kanskje synes høres merkelig ut: Gud respekterer de valgene du tar! Ja, det er sant. Gud respekterer de valgene du tar.

    Rart? Kanskje ikke så rart, likevel. Gud har skapt deg med fri vilje – så må han også respektere at du benytter den. Det du må lære, er at hver avgjørelse du tar får konsekvenser, ikke alltid bare for deg selv og for dem som er nærmest deg, men ofte med uant rekkevidde – akkurat slik det skjedde for Adam og Eva, og som har fått konsekvenser for alle oss som lever etter dem.

    Vi må være klar over at konsekvensen av å velge bort Gud, er å velge bort muligheten til å være menneske! Det var det valget Adam og Eva viste oss at var mulig å ta. Jesus har kommet for å lære oss at det er mulig å velge annerledes. En forutsetning for å være menneske, er å ha Guds pust, Guds Ånd i seg. Det er Guds Ånd som gjør mennesket til menneske, forskjellig fra dyrene, og det er Guds Ånd som gjør oss nesten lik Gud, står det i skapelsesfortellingen i Bibelen. Den som velger bort Gud, har ikke lenger Guds Ånd i seg, men likevel en formening om at det finnes noe åndelig – vi kan gjerne kalle det for forstand.

    Bli med meg på følgende tanke,når jeg nå prøver meg som filosof: Vi sier ofte at mennesket består av ånd, sjel og legeme – og det tror jeg sikkert er riktig. Tre dimensjoner som gir oss fantastiske muligheter! Men mulighetene blir enda større hvis vi kobler på en fjerde dimensjon, nemlig den som binder de tre andre sammen til en helhet, selve ”limet” som gjør meg til menneske: Den Hellige Ånd. Først når alle fire dimensjonene er på plass, er jeg et helt menneske, slik Gud hadde ment fra begynnelsen. Først da vil jeg faktisk være i stand til å ha det rette synet på meg selv – å kunne elske meg selv uten å være egosentrisk! Uten Guds Ånd, vil de tre dimensjonene mangle tilknytningspunktet sitt, og ende opp med å konsentrere seg om seg selv. Vi blir egoister og vår frie vilje blir brukt til å mæle vår egen kake. Guds Ånd gir oss et holdepunkt som hjelper oss å se ut fra oss selv, og være noe for andre også. Min frie vilje kan brukes til andres beste, slik jeg tror Gud hadde håpet vi ville gjøre hele tiden. Da blir jeg i stand til å elske min neste som meg selv. Og det er dette Jesus har som oppdrag å lære oss. Jesus hjelper meg å rette blikke opp og ut istedet for innover i meg selv.

    I den tiden Jesus var sammen med disiplene sine, var han selv dette ”limet”, dette kontaktpunktet med Gud. Han var selv ”talsmannen”. I teksten som vi leste, forbereder han disiplene på en ny virkelighet, hvor Guds Ånd selv overtar. Men da er det nødvendig at han ikke er sammen med dem lenger, for da vil han stå i veien for Ånden. Det er nødvendig med en total løsrivelse fra ham som person først, slik at de virkelig kan kjenne at det skjer noe med dem.

    Jeg tenker meg at dette er grunnen til at det er så viktig for Jesus å velge seg ut helt vanlige mennesker – tollere og syndere – som sine medarbeidere. På den måten kan han vise oss at det er muligheter også for vanlige folk som oss – og at enkle mennesker har et utrolig potensiale bare fokuset blir riktig.

    ”Dersom dere elsker meg,” sier Jesus, ”holder dere mine bud.” Legg merke til at dette ikke er noe påbud, men en påstand, en stadfestelse av faktum. Det er en selvfølge at den som elsker Jesus også lever etter hans bud. Og hva er så Jesu bud? La oss høre hva han selv sier i f.eks. Joh. 15: ”Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere.” (Joh 15,12) Og videre: ”Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!” (Joh 15,17).

    Vi som lever etter den første pinsedagen, vet at det var akkurat dette Den Hellige Ånd gjorde med disiplene. Vi vet at det er det samme Guds Ånd gjør med oss i dag. Den gang satt det en gjeng livredde og forskremte disipler på et loft i Jerusalem. Akkurat da følte de seg nok nettopp som foreldreløse barn. Så kom Maria Magdalena med beskjed om at hun hadde møtt Jesus. Så kom Jesus selv og brukte 40 dager på de siste forberedelsene. Og til slutt kom Den Hellige Ånd og forløste all den kraften som bor i et helt og fullkomment og hellig menneske og i det menneskelige fellesskapet.

    Og historien gjentar seg, bare at i dag sitter vi forlegne og kanskje litt redde og passive i kirker og bedehus og føler oss litt som foreldreløse barn, og har et salig og hellig håp om at Den Hellige Ånd igjen skal slå til på samme måten som den første gangen i Jerusalem, og gi oss kraft og frimodighet til å vitne for hele verden, og igjen sørge for liv i våre forsamlinger.

    Da spør jeg deg som tenker slik og håper på dette: Har du gjort det viktigste valget i livet ditt? Har du valgt Gud inn i ditt liv? Hvis du kan svare ja på dette, har du allerede Den hellige Ånd. Du er allerede et fullkomment menneske. Du har alle mulighetene i deg. Og dine muligheter er virkelig sprengstoff! Jesus sier et sted at du og jeg har potensiale til å gjøre enda større gjerninger enn det han gjorde! Be Den Hellige Ånd lære deg å elske deg selv, slik at du kan bli i stand til å elske andre, så skal du se at ting begynner å skje! Det er nemlig sant at vekkelse begynner innenfra – inni deg selv. Den begynner med deg! Be Den Hellige Ånd vise deg alle de mulighetene du har i deg – og forløse dem i dag. Det var det som skjedde på den første 50. dagsfesten som markerte innledningen på en ny æra: den kristne kirke – den Hellige Ånds tidsalder – den siste tidsalderen i denne verdens historie.

    Dette ble muligens mange og fremmede tanker? Men, om dere ikke husker noe annet, vil jeg at dere skal sitte igjen med ett bilde: Ethvert menneske har store muligheter og sterke krefter inni seg.

Et menneske uten Guds Ånd, har faktisk også en utrolig kraft inni seg, men denne kraften er rettet innover. Den suger alt til seg, for den har et ego-senter. Den kan mest sammenliknes med et av verdensrommets sorte hull, som suger til seg alt i sin nærhet, og tømmer sine omgivelser for all energi.

Det mennesket som har Guds Ånd, har en enda sterkere kraft. Virkelig sprengstoff! Dette er en kraft som har en annen retning: den vil ut for å påvirke dine omgivelser. Når Den Hellige Ånd kommer inn, vil han ut - ut - UT - og påvirke alt og alle rundt deg! ”Gå derfor ut...” Dette kan sammenliknes med et ”Big bang”. Det starter i en kjerne, og sprer seg utover og utover med enorm kraft og uten grenser. Eller vi kan sammenlikne det med et fyrverkeri: Fra en liten kjerne spres det lys og farge, som igjen skaper fest og glede hos dem som opplever det. Vi kan gjerne kalle det kjærlighet.

Og den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.

- Slik at det blir enda flere Jesus’er i verden!

© Ole-Bjørn Haugaasen, 4. juni 2006